Postimpresjonismen
Postimpresjonismen var en kunstbevegelse på slutten av 19-tallet, hovedsakelig utviklet av kunstnere i Frankrike. Det var en reaksjon mot impresjonismen. Begrepet postimpresjonisme dukket først opp etter utstillingen Les Indépendants holdt i 1884, og skulle skille denne mer radikale stilen fra den eksisterende bevegelsen som den hadde et overlappende medlemskap med. For malere som Vincent van Gogh, Paul Cezanne eller Paul Gauguin var kunsten deres en børste med den nye virkeligheten i det moderne liv. Denne bevegelsen utviklet seg i en tid som var vitne til enorme filosofiske og sosiale endringer, inkludert revolusjoner, den industrielle revolusjonen og fremskritt innen vitenskap. Postimpresjonistisk kunst er preget av slående farger, dristig komposisjon og ofte symbolske bilder. Maleriene prøvde å formidle en følelse av følelsesmessig opplevelse. Postimpresjonismen er blant de første virkelig moderne bevegelsene i kunsten, og det var også en av de første bevisste anstrengelsene for å skape en ny stil som avvek fra europeiske tradisjoner og påvirkninger. Bevegelsens navn kommer fra en bok skrevet av Louis Leroy, kalt "Les Indépendants", hvor begrepet postimpresjonisme oppsto. Postimpresjonistiske artister brukte livlige og noen ganger skarpe farger for å gi intens følelser i publikum. De malte ofte landskap med vekt på skiftende værforhold og naturlig lys. Postimpresjonistene avviste ideen om å male i studioene sine, og valgte i stedet å male utenfor dører som realister. For bedre å fange skiftende lys og fargeeffekter, malte de ofte raskt med store penselstrøk mens de studerte naturen. De post-impresjonistiske malerne var blant de første moderne kunstnerne som malte realistiske scener i hverdagen. Inspirasjonen for postimpresjonistisk kunst kom først og fremst fra det franske landskapet. De malte landskap i nærheten av Paris og på fjerne steder som Provence, Côte d'Azur og Bretagne, og søkte inspirasjon fra frisk luft utenfor byen. Mange av kunstnerne ble også inspirert av verkene til Vincent van Gogh, og hans oppriktighet i å male hverdagens gjenstander. Dette var en radikal avvik fra tradisjonell kunstpraksis, og den førte postimpresjonismen foran den generelle bevisstheten. Malerne brukte lyse farger som ikke tradisjonelt sett sammen, med impasto for å skape tekstur og ødelagte farger for å formidle en følelse av spontanitet og følelser. De brukte også intense, unaturlige fargesammensetninger som ikke var redd for å gå utenfor grensene for tradisjonelle malerikonvensjoner. Kombinasjonen av farger ble valgt spesielt for deres uttrykksfulle kvaliteter. Dette er i motsetning til impresjonistenes teknikk, som innebar å bygge lag med tynn maling for å oppnå en mer realistisk, mindre uttrykksfull effekt. Postimpresjonistene var veldig kritiske til impresjonismen i sin tid. Noen kritikere har imidlertid sett visse likheter mellom de to bevegelsene. Begge avviste realisme som en representativ kunstnerisk teknikk, og begge mente at kunstnere burde bruke mer tid på å studere naturen for å kunne fange hele spekteret av detaljer i kunstverket sitt.